Ingen sover noengang hundre prosent samtidig som de er i live. Det ville vært døden (haha?). Kroppen jobber konstant med hundrevis av prosjekter, både når vi er våkne og når vi sover. Forskjellen er at når vi sover får den jobbe i fred. Når vi sover slipper vi å leve et dobbeltliv; et utenpå og et inni. Ingen forstyrrelser. Ingenting som gjør at vi må bruke energi på å løpe til toget, ingen selvdisiplin som tvinger oss til å bruke øynene på å ta inn ny informasjon. Vi trenger ikke rispe opp fingrene på ved til familien samtidig som vi tenker på hva vi skal kjøpe til middag. Det er bare prosessering, sortering, og opprensing. Takk [hvasomhelstegentlig] for natta. Eventuelt natten. Takk for at vi ikke er skapt for å være våkne konstant, hele døgnet, hele året, hele tiden. Gjennom hele våre liv. De fleste ber på sine knær om at det på magisk vis skal bli lagt til et par timer ekstra i døgnet, en eller flere ganger i løpet av sitt liv. Jeg vet selv at jeg har gjort det utallige ganger. Er det noe jeg er verdensmester i, så er det å føle sorg over tapt tid.

Verdig avsporing:

… Jeg forstår Edward Cullen så godt – endelig har han noe mer å fylle tiden sin med. HAN MÅ JO VÆRE VÅKEN KONSTANT, HELE SITT EVIGE LIV!! Det var budskapet mitt i dette innlegget. Hvor dype og interessante karakterene i Twilight er. Virkelig. Har du noen gang før møtt mennesker med så sykt mye personlighet som Edward og Bella har? Sorry, men dette er en verdig avsporing. Jeg blir generelt overrasket av sånn ca. ingenting her i livet. (Sad, but true?) Men det overrasker meg faktisk hvor lite personlighet disse to skuespillerne klarer å tilføre karakterene sine. Bella består av å være evig og ubetinget forelsket i Edward, biting i leppa, og diverse sukke/støne/fnyselyder, alt dette uttrykt i ett eneste ansiktsuttrykk:

Jeg og min kjære Simen så nemlig den nye filmen på kino forrige uke, og Simen holdt på å le seg i hjel nesten halve filmen, og kunne ikke få uttrykt nok sin totale forvirring over hva han hadde sett etterpå. Det var også en del forvirring på gang i mitt hode, men jeg synes ikke den var like ille som Simen synes da. Men nå er vi også nesten motsetninger når det gjelder følsomhet. Vi er hver vår ende på skalaen. Jeg tror nok jeg er er en evig fan av uttrykk for dyp og ekte kjærlighet, men den delen ble litt ødelagt i denne filmen altså. Rett og slett på grunn av animasjonen eller hva man kaller det, forferdelig dårlig skuespill og et ganske så tomt manus. I guess this is my review of the newest and notsoawesome Twilight-movie. Men god underholdning altså!

Konklusjon (edit: dette er ikke en konklusjon):
Tenk så mye mer verden hadde bestått av om vi var våkne hele tiden. En mulighet er at vi hadde produsert dobbelt så mye av alt. Stakkars jorda! Selvom vi hadde brukt dobbelt så mye tid på å tenke klimaløsninger ville det fortsatt ikke hjulpet. Resultatet ville vært enda galere mennesker, og en enda mer fordervet jord. Det er ikke meningen at vi skal leve evig. Det er meningen at vi skal gjøre det beste ut av det vi får hver eneste dag. Ikke sant? Om du ikke er overbevist, ta en titt her:

Det første som dukket opp når jeg søkte på “eternal life” på google:

Dette dukket opp da jeg søkte på “enjoy life” på google:

                (kilde: http://www.flickr.com/photos/fotopath/282838203/)

Jeg synes disse to bildene som symboler for evig liv, og å nyte livet, sier veldig mye. Mennesket er ikke tilstede i det første, men det er treet, naturen. I det andre er menneskene tilstede, med naturen som grunnlag. Skulle tro folk var sjalu på naturen, sånn som vi behandler den. Man kan også tolke bildene som at treet overlever menneskene og vår belastning på naturen, mens vi ikke trives/overlever der selv. Om man erstatter treet med et menneske som smiler og står med armene utstrakt i lykke på det øverste bildet, ville det vært et litt underlig bilde? Hm. Dette er ikke bare en klisjé. Lurer på hvor mange av verdens mennesker som ville svart ja om de fikk spørsmål om å bli vampyr.

Anna ba meg nettopp om å skrive et innlegg om henne. Det var egentlig ikke planen, men jeg kan jo gjøre et unntak. Livet kan ikke være en fast plan vet dere. I alle fall ikke i min verden. Selv om det innimellom kan være godt å bare leve etter en plan, så … blir det kjedelig i lengden. ANYWAY. Avsporing som vanlig. Anna er innleggets tema. Så hva skal man si om Anna?

Anna holder nå på å forberede sin egen legging. Hun har vaska seg i ansiktet, pussa tenna trur eg, og erklært at det er leggetid. Den siste delen stemmer ikke for meg. Det er ikke leggetid før man må. Ikke sant? Neida. Anna er flink til å legge seg kl ti. Eksepsjonelt god på å legge seg klokka ti faktisk. Det vil jeg påstå. Jeg kjenner ingen som er bedre enn henne på det. Tilogmed ikke min egen mor, som også er i verdensklasse når det gjelder å legge seg tidlig. Nå skal hun riktignok tidlig opp på jobb de fleste dager, men det blir sjeldent gjort radikale unntak fra leggetidrutinen. Leiligheten til meg og Anna er forresten åpen for observasjon i henhold til Annas berømte leggetidsyndrom. Anyday! Bare å si ifra vettu.

Nå, over til noe mer seriøst. Anna elsker nemlig sjokolade. Dette er noe jeg setter større pris på, ettersom hennes konsum av sjokolade ganske så ofte forekommer til fordel for meg. Ja, det hender altså at jeg får de siste radene på den store melkesjokoladen, og ettersom jeg prøver å ikke bruke så mye penger på godteri, er det en fin trøst å bo sammen med en sjokoladespiser i verdensklasse. Ja, for Anna er i verdensklasse i mange sjangre. Hun er så snill og søt.

Jeg håper dette innlegget vil oppfylle Annas ønske til meg, og at hun får en god natt. Natta!

.. couldn’t stay away, I couldn’t fight it, I hoped you’d see my face, and that you’d be reminded that for me it isn’t over.

Bare satt på Someone like you med Adele på youtube for to minutter siden, og plutselig ble dette innlegget startet på samme måte som det forrige. Påvirket av meg selv! Tror melankolske sanger kan være litt skumle å starte dagen med. Særlig når det er sanger du kan godt fra før av. De har en tendens til å lage seg et fint lite reir av kvister inne i hodet ditt, og bli der resten av døgnet, helt til neste morgen, når det er på tide at de flyr litt igjen, leaving nothing but a shadow of how melancholic you felt yesterday. Bare på grunn av de fem minuttene du valgte å høre på en sang. En sang som dro opp minst halvparten av alt det kjipe du har følt gjennom livet. Power of music, eh?

Nå er det virkelig vanskelig å stå opp om morgenen igjen. Idag skulle jeg stå opp kl sju, fordi jeg la meg kl elleve, og man trenger jo strengt talt ikke mer enn åtte timers søvn. Ihvertfall ikke jeg. Jeg funker best når jeg får akkurat ikke nok søvn, på en måte. Og etter å ha våknet et par ganger, forvirret fordi jeg var våken midt på natta, hodet fortsatt fullt av merkelige situasjoner og mennesker, sikker på at jeg hørte noen gå inne på rommet mitt, muligens på veggen, var jeg faktisk fit for fight kl sju! Sju, ti over sju, kvart over sju… Uansett. Jeg skulle jo stå opp.
Det gjorde jeg ikke. Det ble en time senere. Men jeg skal klare det en dag snart. Å stå opp når jeg faktisk vil og skal stå opp. Gleder meg.

Jeg og Anna har en veldig fin utsikt fra leiligheten vår. Vi ser alt. Vi ser deg. Nesten. Vi ser faktisk veldig mye herfra. Men det eneste jeg egentlig ser nå er en eneste stor grå sky over hele Oslo. Den har liksom lagt seg rett under der den blå himmelen skal være, og skygger for alt av stjerner og blå himmel. Trist. Grå er ikke en morsom himmelfarge. Oransje derimot, det hadde vært noe.

Jah. Dagens babbel fra meg. Drømmer om at jeg en dag skal skrive noe litt mer interessant. Kanskje imorgen?

Dette er et gammelt innlegg, men legger det ut nå allikevel jeg.

… Jeg er så forelska i den sangen. Finest i verden.

Idag har jeg vært på Reierstranda med Anna. Vi solte oss litt, slappet av. Sånn du vet. På håndklær på sanda. Fikle litt med sand, en løk, klikke litt på fluer. Lurer på om fluer vet hvor plagsomme de er. Haha.

Ja, for vi fant en løk. Eller.. vi fant vel egentlig flere tusen løker, men vi tok bare en. Først. Etterpå tok vi sju stk til tror jeg. Sånn ca. Det skal bli så fint å lage løksuppe av de! Hehehee… Bonden skulle bare visst. Vi burde få penger for å være testkaniner for grønnsakene hans. Kanskje. Nå ble jeg plutselig veldig usikker på om løk egentlig er en grønnsak. Bryr meg ikke nok akkurat nå til å sjekke. Skal gå tur om noen minutter.

Men ja.. Jeløya er virkelig er fantastisk sted på jord. Vi burde prise oss lykkelige for å ha vokst opp her, og fått tilbringe så mye tid på et av verdens fineste steder. Det er sjeldent jeg føler meg så bra som når jeg går rundt på Jeløya og får puste inn alle de gode luktene som flyter rundt i lufta her, og får nyte stillheten som ligger overalt. Lucky me.

Det er lyst her hele døgnet. I Nord-Norge. Vet ikke hvor langt nord det begynner. Jeg vet for lite. Men det er hvertfall her hvor jeg er – på Reinsnes, ved Sortland. Den blå byen som egentlig ikke er så blå, men mest grønn synes jeg. Helt sinnsykt fint her. Man kan si at nordmenn er høye på sitt eget land, vi har så fin natur, og oljepenger osv osv osv osv osv osv. Men naturen er virkelig det beste. Og det beste er at vi ikke kan eie naturen. Egentlig. Hvis det er noe eieforhold inne i bildet på noen måte, må det være naturen som eier oss. Vi kan ikke leve uten den. Vi kan prøve.. finne på all slags unaturlig tull. Men det er vanskelig å ikke få tanker om å bo på et sånt sted resten av livet. Fjellene rundt vannet, flekker av sol, eller flekker av skygge, alt ettersom.. mektige saker det her altså. Virkelig ittno tull.

Ha en fin helg da. Spis litt solbæris.