Verdig avsporing:

… Jeg forstår Edward Cullen så godt – endelig har han noe mer å fylle tiden sin med. HAN MÅ JO VÆRE VÅKEN KONSTANT, HELE SITT EVIGE LIV!! Det var budskapet mitt i dette innlegget. Hvor dype og interessante karakterene i Twilight er. Virkelig. Har du noen gang før møtt mennesker med så sykt mye personlighet som Edward og Bella har? Sorry, men dette er en verdig avsporing. Jeg blir generelt overrasket av sånn ca. ingenting her i livet. (Sad, but true?) Men det overrasker meg faktisk hvor lite personlighet disse to skuespillerne klarer å tilføre karakterene sine. Bella består av å være evig og ubetinget forelsket i Edward, biting i leppa, og diverse sukke/støne/fnyselyder, alt dette uttrykt i ett eneste ansiktsuttrykk:

Jeg og min kjære Simen så nemlig den nye filmen på kino forrige uke, og Simen holdt på å le seg i hjel nesten halve filmen, og kunne ikke få uttrykt nok sin totale forvirring over hva han hadde sett etterpå. Det var også en del forvirring på gang i mitt hode, men jeg synes ikke den var like ille som Simen synes da. Men nå er vi også nesten motsetninger når det gjelder følsomhet. Vi er hver vår ende på skalaen. Jeg tror nok jeg er er en evig fan av uttrykk for dyp og ekte kjærlighet, men den delen ble litt ødelagt i denne filmen altså. Rett og slett på grunn av animasjonen eller hva man kaller det, forferdelig dårlig skuespill og et ganske så tomt manus. I guess this is my review of the newest and notsoawesome Twilight-movie. Men god underholdning altså!

Konklusjon (edit: dette er ikke en konklusjon):
Tenk så mye mer verden hadde bestått av om vi var våkne hele tiden. En mulighet er at vi hadde produsert dobbelt så mye av alt. Stakkars jorda! Selvom vi hadde brukt dobbelt så mye tid på å tenke klimaløsninger ville det fortsatt ikke hjulpet. Resultatet ville vært enda galere mennesker, og en enda mer fordervet jord. Det er ikke meningen at vi skal leve evig. Det er meningen at vi skal gjøre det beste ut av det vi får hver eneste dag. Ikke sant? Om du ikke er overbevist, ta en titt her:

Det første som dukket opp når jeg søkte på “eternal life” på google:

Dette dukket opp da jeg søkte på “enjoy life” på google:

                (kilde: http://www.flickr.com/photos/fotopath/282838203/)

Jeg synes disse to bildene som symboler for evig liv, og å nyte livet, sier veldig mye. Mennesket er ikke tilstede i det første, men det er treet, naturen. I det andre er menneskene tilstede, med naturen som grunnlag. Skulle tro folk var sjalu på naturen, sånn som vi behandler den. Man kan også tolke bildene som at treet overlever menneskene og vår belastning på naturen, mens vi ikke trives/overlever der selv. Om man erstatter treet med et menneske som smiler og står med armene utstrakt i lykke på det øverste bildet, ville det vært et litt underlig bilde? Hm. Dette er ikke bare en klisjé. Lurer på hvor mange av verdens mennesker som ville svart ja om de fikk spørsmål om å bli vampyr.

Anna holder nå på å forberede sin egen legging. Hun har vaska seg i ansiktet, pussa tenna trur eg, og erklært at det er leggetid. Den siste delen stemmer ikke for meg. Det er ikke leggetid før man må. Ikke sant? Neida. Anna er flink til å legge seg kl ti. Eksepsjonelt god på å legge seg klokka ti faktisk. Det vil jeg påstå. Jeg kjenner ingen som er bedre enn henne på det. Tilogmed ikke min egen mor, som også er i verdensklasse når det gjelder å legge seg tidlig. Nå skal hun riktignok tidlig opp på jobb de fleste dager, men det blir sjeldent gjort radikale unntak fra leggetidrutinen. Leiligheten til meg og Anna er forresten åpen for observasjon i henhold til Annas berømte leggetidsyndrom. Anyday! Bare å si ifra vettu.

Nå, over til noe mer seriøst. Anna elsker nemlig sjokolade. Dette er noe jeg setter større pris på, ettersom hennes konsum av sjokolade ganske så ofte forekommer til fordel for meg. Ja, det hender altså at jeg får de siste radene på den store melkesjokoladen, og ettersom jeg prøver å ikke bruke så mye penger på godteri, er det en fin trøst å bo sammen med en sjokoladespiser i verdensklasse. Ja, for Anna er i verdensklasse i mange sjangre. Hun er så snill og søt.

Jeg håper dette innlegget vil oppfylle Annas ønske til meg, og at hun får en god natt. Natta!

Dette er Nick Drake. Eller var Nick Drake. Han levde i 26 år.

Han minner meg litt om Taylor Lautner. Men jeg synes Nick er litt kulere. Jeg anbefaler å høre på musikken hans.

Idag klarte jeg å stå opp litt før halv åtte. Så jeg er fornøyd med denne dagen uansett. Jeg har hittil rydda litt, gjort yoga-solhilsen ca seks ganger, hørt på Nick Drake – Five Leaves Left, spist to egg knekkebrød kiwi til frokost, og tenkt litt på julegaver. Jeg har funnet ut at den ene fuglematballen vår som hang på verandaen er borte. Enten har fuglene spist den opp, noe jeg tviler på siden den andre er der og er nesten like stor som før, eller så har den falt ned. Jeg gjetter på det siste. Jeg har tent et rødt lys, for nå er det snart jul.

Jeg drømmer om å våkne på et sted som dette hver morgen:

Bare satt på Someone like you med Adele på youtube for to minutter siden, og plutselig ble dette innlegget startet på samme måte som det forrige. Påvirket av meg selv! Tror melankolske sanger kan være litt skumle å starte dagen med. Særlig når det er sanger du kan godt fra før av. De har en tendens til å lage seg et fint lite reir av kvister inne i hodet ditt, og bli der resten av døgnet, helt til neste morgen, når det er på tide at de flyr litt igjen, leaving nothing but a shadow of how melancholic you felt yesterday. Bare på grunn av de fem minuttene du valgte å høre på en sang. En sang som dro opp minst halvparten av alt det kjipe du har følt gjennom livet. Power of music, eh?

Nå er det virkelig vanskelig å stå opp om morgenen igjen. Idag skulle jeg stå opp kl sju, fordi jeg la meg kl elleve, og man trenger jo strengt talt ikke mer enn åtte timers søvn. Ihvertfall ikke jeg. Jeg funker best når jeg får akkurat ikke nok søvn, på en måte. Og etter å ha våknet et par ganger, forvirret fordi jeg var våken midt på natta, hodet fortsatt fullt av merkelige situasjoner og mennesker, sikker på at jeg hørte noen gå inne på rommet mitt, muligens på veggen, var jeg faktisk fit for fight kl sju! Sju, ti over sju, kvart over sju… Uansett. Jeg skulle jo stå opp.
Det gjorde jeg ikke. Det ble en time senere. Men jeg skal klare det en dag snart. Å stå opp når jeg faktisk vil og skal stå opp. Gleder meg.

Jeg og Anna har en veldig fin utsikt fra leiligheten vår. Vi ser alt. Vi ser deg. Nesten. Vi ser faktisk veldig mye herfra. Men det eneste jeg egentlig ser nå er en eneste stor grå sky over hele Oslo. Den har liksom lagt seg rett under der den blå himmelen skal være, og skygger for alt av stjerner og blå himmel. Trist. Grå er ikke en morsom himmelfarge. Oransje derimot, det hadde vært noe.

Jah. Dagens babbel fra meg. Drømmer om at jeg en dag skal skrive noe litt mer interessant. Kanskje imorgen?

… Jeg er så forelska i den sangen. Finest i verden.

Idag har jeg vært på Reierstranda med Anna. Vi solte oss litt, slappet av. Sånn du vet. På håndklær på sanda. Fikle litt med sand, en løk, klikke litt på fluer. Lurer på om fluer vet hvor plagsomme de er. Haha.

Ja, for vi fant en løk. Eller.. vi fant vel egentlig flere tusen løker, men vi tok bare en. Først. Etterpå tok vi sju stk til tror jeg. Sånn ca. Det skal bli så fint å lage løksuppe av de! Hehehee… Bonden skulle bare visst. Vi burde få penger for å være testkaniner for grønnsakene hans. Kanskje. Nå ble jeg plutselig veldig usikker på om løk egentlig er en grønnsak. Bryr meg ikke nok akkurat nå til å sjekke. Skal gå tur om noen minutter.

Men ja.. Jeløya er virkelig er fantastisk sted på jord. Vi burde prise oss lykkelige for å ha vokst opp her, og fått tilbringe så mye tid på et av verdens fineste steder. Det er sjeldent jeg føler meg så bra som når jeg går rundt på Jeløya og får puste inn alle de gode luktene som flyter rundt i lufta her, og får nyte stillheten som ligger overalt. Lucky me.

Ha en fin helg da. Spis litt solbæris.

“Waiting is painful. Forgetting is painful. But not knowing which to do is the worse kind of suffering.”

Det fine er at egentlig så skjønner ingen noen verdens ting. Det rare er at ingen virker som de egentlig tenker så mye på det. Det verste er at de færreste, om de tenker på det, tør å uttrykke seg om det, for det virkelig verste, er at man kanskje blir sett på som litt ustabil om man gjør det? Å si: Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal stå opp imorgen, når jeg ikke forstår grunnen til at jeg gjør noenting. Å få tilbake: Drit i det da, bare gjør, ikke tenk! Å si: Men hvorfor? Å få tilbake: Fordi du lever bare en gang! Du må gjøre det beste ut av det! Å si: Og så? ..

Winter and Spring, Summer and Fall
You’re a windsurfer crossing the ocean, I’m the boat behind

Daaaa må jeg løpe.
Vil ha en loftsleiligheeeeet. Fordi det hadde vært beeest. Gief!

Klokka er snart halv sju, og jeg har akkurat ordnet meg for dagen. Sånn nesten ferdig, skal prøve min nye rettetang først og se om det går an å krølle med den. Gleder meg supermasse til å bo med Anna. Men hvor?
Håper vi finner et sted da.

Oh, gravity. Come and make me happy so I won’t sing anymore.

Det hadde vært så sinnsykt fantastisk om det gikk an å fly. Da hadde livet uansett hvor kjipt jeg hadde det vært verdt å leve. Virkelig. Uansett hvor vondt noe var, så hadde det vært mulig å leve igjennom hvis det var mulig å fly. Å bare hoppe rett opp, og istedet for å komme ned igjen sekundet etter, bare fortsette oppover, og så videre akkurat hvor du ville.. Akkurat så fort eller sakte du følte for, kunne du bare sveve bortover eller nedover eller lenger oppover, eller i sirkler.. Plutselig sitte i et tre. Sitte der i mange timer, og så kaste seg videre ut på vei til nærmeste sky :D
Åh.

Moments er en av verdens fineste sanger. Med en av verdens fineste tekster.

You don’t have those true eyes anymore
My expectations are gone when I’m at your door
I once was in your car
You said the road was getting wider and wider
There was no light, is that something to be ashamed of?

All the moments, what are they worth?
All the thousand unfinished paintings,
Were you worth it,
Were you entertained?
You, daysleeper
Keeping your head inside the darkness
Were you worth it,
Were you worth all the darkness?

Guess I’m like a little child, my name is naivety
My hands became dirty digging up my sincerity
Some flowers they grow where nothing else grows
Guess I was a flower to you
Blooming in sunshine, I was blooming full time for you,
Thinking

All the moments, what are they worth?
All the thousand unfinished paintings,
Were you worth it,
Were you entertained?
You, daysleeper
Please, keep your head inside the darkness
Were you worth it,
Were you worth all the darkness?

I once was in your car
You said the sky was getting whiter and whiter
Now, are you feeling fine, do you ever take a step backwards,
Thinking

All the moments, what are they worth?
All the thousand unfinished paintings,
Were you worth it,
Were you entertained?
You, daysleeper
Please, keep your head above the surface
Were you worth it,
Were you worth all the moments?

I am not sorry
I am not sorry

Anyway. You are my love – Liverpool Express er min sommersang.

You are my love
you are the one that I adore
you are my love
you are the one I’m waiting for

oh you are my love
oh you are my love
oh you are my love

You are my day
you change my winter into spring
you came my way
and my heart began to sing

Ja, nå går vi mot lysere tider dere. Våryr.
Ut i sola. Skal jeg. Nå. Om jeg bare våkner snart.
Kiler i magen! We were livin for the love we had. Living for reality. Just my imagination.
It was just my imagination.

You’re a dream to me.

Merker jeg lever og ser alt gjennom et forelskelsesfilter om dagen. Et rosa, gjennomsiktig filter foran alt. Det kiler i magen. Å tenke på alle.

Sykle på Aker brygge, på operataket, gangveien over motorveien. Blokkerer for de andre syklistene. Ser ned gjennom metallet, gjennom sprinklene. Bilene er der nede, og jeg sykler her oppe. Tenk at du var her den andre dagen. Kanskje. Trenger ikke å vite det.

Men det er fint.

God sommerdag.
There is no need to argue anymore.
No need to argue – The Cranberries